Skal du ikke på ferie i sommer? Bor du ikke i nærheten av stranden? Indi og Koda demonstrerte i dag at man lett kan lage sin egen badestrand hjemme i gangen.

I en bokhylle i gangen står det nemlig en isboks med finkornet sand som Mamma ba meg ta med til henne fra Danmark en gang. Hun nevnte selvfølgelig ikke hva hun skulle bruke den til, så jeg gikk og drasset på omtrent fem-ti kilo sand på danskebåten mens hun bare trengte omtrent en tekopp! Vel, noe av denne sanden har da blitt lagret i en isboks i en bokhylle i gangen. Frem til i går. Da fant enten Indi eller Koda det for godt å dytte den ned på gulvet slik at sanden fløt utover flisene (noe sier meg at det var Indi, hun er en kløpper på å skuffe ting ned på gulvet).

Her har jeg allerede begynt å rydde opp litt, men dere skjønner tegninga… Men da vi holdt på å rydde fant Indi og Koda på noe enda mer morsomt. Grave det jeg hadde ryddet ut av isboksen igjen!

En liten video. Beklager at den er så mørk, men det er ikke mer lys i gangen.

Som de fleste sikkert ikke vet så jobber jeg i Dyreparken i sommer. Jeg jobber i personalinngangen med å gjøre diverse kontorgreier, blant annet å ta telefoner. I dag ringte det en ansatt og fortalte at en bekymret gjest hadde observert en påfugl inne hos hyenehundene. Den så “litt bitt ut“. Oida… Påfuglene går nemlig fritt rundt i Parken, men hva den skulle inn til hynenehundene og gjøre skjønner jeg ikke helt. Den må ha et dødsønske. Jeg sendte hvertfall en dyrepasser for å redde den.

Hyenehunder 1 > Påfugl 0

Klokken 06:30

Å stå opp klokken seks kan være ganske hardt. Jeg holdt på å ta såpe på tannbørsten. Enda godt at jeg valgte Kosepose-sangen fra Stratos som alarmtone i går kveld, hvis ikke frykter jeg at jeg hadde smørt smør på mobilen og ladet brødskiven også. Nevnte jeg at jeg satt på nattoget natt til onsdag og var nattevakt natt til torsdag? Fikk du med deg at jeg sto opp klokken seks??? Likevel er jeg merkelig våken.

Klokken 17:13

KAFFE.

En gammel mann stikker hodet opp rett foran oss.

- Er dere tvillinger?
- Ehh, hehe, nei!
- Er dere gode venner da?
- Ja, veldig, hehe!
- Fortsett med det!

For ordens skyld, så ligner vi ikke så veldig mye mer enn at begge to er høye, forholdsvis smale og med brunt hår. Eller?

Sånn btw, så er bildet litt gammelt og håret mitt er brunt nå. Ikke noe rødt. Aldri mer rødt hår. Tror jeg…

På tide å ta over tastene her igjen. Men dere slipper ikke unna Koda av den grunn! På onsdag var vi alle tre på besøk hos Marianne. Marianne har et ilderoppdrett som heter Mayflowers, på siden hennes kan dere lese masse om ildere og se bilder av ildervalpene hennes. Ildervalper, ja. For Marianne har valper akkurat nå. Da vi besøkte dem første gang var de begynt å bli ganske søte, men de to siste gangene har de blitt så søte at de rett og slett smaker sukker. På onsdag slapp vi Indi, Koda, Daisy (mamma) og alle valpene ut i luftegården til Marianne. Besøket er selvfølgelig fotografisk dokumentert. Føler jeg må nevne at jeg faktisk har blitt ganske brun etter at disse bildene ble tatt…

Les mer »

Hei alle sammen! Mamma sier hun har noe som heter Skrivesperre for tiden, så derfor tenkte jeg at jeg skulle skrive litt her i bloggen. Jeg er da Koda, dere har sikkert hørt om meg. Det er jeg som bor her i leiligheten, og Mamma og Indi får lov til å bo her med meg.

I kveld så tok jeg med meg Indi og Mamma på en tur i en park i nærheten. Der fikk Hilde lov til å sitte på en stor stein mens jeg og Indi løp rundt og gravde masse fine huller i bakken. Jeg tror Hilde kjedet seg litt, for hun satt mesteparten av tiden og snakket høyt og ut luften og lo for seg selv mens hun holdt en rar pinne opp til øret. Hun får jo bare holde på, tenkte jeg.

Etter vi hadde gravd og snust og gravd og snust og gravd i nesten 1 1/2 time kom jeg over en liten hule der det lå en død rotte. Den var kjempefin og luktet så godt! Tror den hadde vært der ganske lenge. Jeg bestemte meg for å ta den med ut og gi den til Mamma som en gave fordi hun måtte sitte så lenge og vente på oss. Hun ble så glad at hun skrek av glede! Plutselig måtte vi gå hjem kjempefort, og i alt hastverket glemte Mamma gaven sin igjen i parken. Jeg tror hun ble veldig lei seg, for hun så litt rar ut på veien hjem.

Å skrive blogg er egentlig ganske kjedelig, og dessuten er jeg sliten etter alt arbeidet. Natta alle sammen! *tass tass tass*

Selv om jeg vet at eksamensresultatene ikke kommer på en stund ennå, så måtte jeg bare inn på Studentweb og sjekke. For tenk om. Tenk om atte…

Vel, de var ikke kommet.

Men hjertet mitt pumper og hendene skjelver som om jeg har Parkinsons ennå. Hvordan skal dette gå de dagene jeg faktisk får karakterene?

Da var faktisk de to eksamenene som skal avgjøre om jeg skal få drive med det jeg vil resten av livet gjennomført… Jeg føler meg på ingen måte sikker på at det har gått bra nok, men jeg håper. Er uansett deilig å ikke tilbringe alle timene i døgnet enten på Sydneshaugen eller i senga. Nå skal jeg gjøre akkurat det jeg vil, og en av de tingene er å blogge! For å få i gang bloggingen igjen stjeler jeg denne av Trine.

1. Finn frem nærmeste bok.
2. Åpne boken på side 123.
3. Finn den femte setningen.
4. Post setningen sammen med disse instruksjonene.
5. Ikke let etter den “kuleste” boken du kan finne. Ta den som faktisk er ved siden av deg.
6. Kanskje denne setningen klarer å oppsummere din nåværende livssituasjon?

Siden den nærmeste boken min var “Exploring social psychology” av David Myer, og siden side 123 bare inneholder to setninger med to definisjoner av “depressiv realisme” og “foklaringsstil”, så tar jeg boken som ligger nest nærmest.

“Når λ er mindre enn 1, blir befolkningen mindre og mindre og dør til slutt ut.”

Fra “Den merkelige hendelsen med hunden den natten”, av Mark Haddon.

Hvis dette skal si noe om min nåværende livssituasjon så blir jeg alvorlig bekymret. Kanskje det refererer til at jeg er enebarn, og hvis jeg ikke reproduserer meg så vil min linje av slekten dø ut? Et hint om at jeg bør høre min biologiske klokke ringe? Nei, ikke ennå. Ikke på mange mange år ennå. Da liker jeg bedre definisjonen av depressiv realisme og forklarngsstil.

Blir nok litt laber oppdateringsfrekvens frem til slutten av mai siden jeg kjører 12-timers lesedager frem mot eksamen. Ikke forlat meg helt da, kjære lesere

I en tilfelidig utvalgt dyr klesbutikk om ti år:
-Kan jeg hjelpe deg med noe?
-Jeg tenkte jeg skulle prøve på den nye frakken dere har fått inn, den i vinduet.
-Ja, jeg skal finne den for deg.

Ekspeditør til kunde i prøverom:
-Hvordan går det der inne?
-Jeg syns den er litt…
-Få se da! *Røsker opp gardinet* Wow! Den var kjempefin på deg! Passet bare sååå bra altså!
-Den er ikke litt for trang for meg kanskje…?
-Nææææh, stamceller fra mus er så moderne for tiden altså! Utvider seg vet du, vokser jo konstant. Passet deg kjempebra, skikkelig bra, den MÅ du bare ha!

Joda. Ikke en helt usannsynlig scene fra fremtiden. Dagbladet skriver i dag om en utstilling i New York som stiller ut en frakk laget av levende stamceller fra mus. Levende. Stamceller. Wicked.

Desverre måtte frakken “avlives” da den vokste i slik fart at den begynte å tette igjen inkubatoren den ble oppbevaret i. Stamceller er altså en slags type grunnceller som har potensiale til å utvikle seg til litt av hvert. Jeg lurer på hva slags skapning som kunne ha utviklet seg om man hadde latt den være i fred. Og hva man kunne fått for den på Ebay…