Du har kanskje tenkt litt på hvilke normer som gjelder i samtale med andre. Du har antageligvis ikke tenkt så veldig mye på hvilke normer som gjelder hos frisøren. Og du har helt sikkert ikke tenkt på hva disse normene har til felles.

Det har jeg.

Samtaler og frisørsituasjoner har nemlig noe til felles. Noe jeg velger å kalle tregangersregelen.

Jeg har en venn. La oss kalle ham Håvard. Håvard er fra Ulsteinvik, og det er ikke jeg. Dette fører til at jeg 90% av tiden har store problemer med å forstå hva Håvard sier, noe som fører til mye nikking og smiling når Håvard snakker til meg. Noen ganger ser jeg på Håvards ansikt og kroppsspråk at han prøver å formidle meg noe viktig, og da legger jeg gjerne litt ekstra innsats i å prøve å forstå hva han sier. Det vil si at jeg sier “hæ?” når de dialektiske krumspringene blir for store. La oss nå ta en liten pause fra Håvard.

Jeg har en fast frisørsalong. Det er en frisørsalong der jeg vet hva jeg får. Jeg blir aldri hundre prosent fornøyd, men jeg blir aldri skikkelig misfornøyd heller. Sjansene for å bli skikkelig fornøyd med en hårklipp er relativt små, så jeg velger å holde meg til det trygge, og heller være relativt fornøyd. Ettersom jeg har blitt litt mer voksen har jeg blitt flinkere til å si i fra til frisøren når det er noe med frisyren min jeg ikke liker. “Litt mer her, kanskje” og “litt skråere sånn, muligens, liksom”.

Her en dag kom jeg på at samtalene med Håvard og situasjonen hos frisøren har noe til felles. Det er her tregangersregelen kommer inn. Når man er i samtale med andre går det an å si “hæ?” tre ganger etter hverandre uten at det blir for flaut. I slike situasjoner må man gjøre en vurdering. Det er nemlig kritisk at man da etter tredje hæ-et skjønner hva den andre personen sier, hvis ikke blir det veldig dumt å bare nikke og smile. Etter det andre hæ-et må man derfor gjøre en vurdering om hvor stor sjanse man har for å skjønner hva den andre mener etter det tredje hæ-et. Hvis sjansene er realtivt små er det best å bare nikke og smile med en gang. Våger man seg ut på det tredje hæ-et så må man få med seg hva den andre sier, eller så må man begynne med en lengre forklaring om hvor utrolig dårlig man er til å forstå fremmende dialekter, “det ække deg, det er meg” og så videre.

Så hvordan fungerer tregangersregelen hos frisøren? Jo, man har bare muligheten til å foreslå forandringer på frisyren inntil tre ganger. Også her må man gjøre en vurdering den andre gangen. Hvis det er relativt små sjanser for at man blir skikkelig fornøyd etter tre justeringer så må man gi seg etter to, og vise at man syns frisyren er “grei”. Etter tre justeringer er det ikke mulig å være middels fornøyd lenger, uten at mantydelig utviser misnøye med frisørens kompetanse, og det er en norm man ikke bryter. Man sier ikke at svigermor lager vond middag, og man viser ikke at man er noe mindre enn takknemlig for at frisøren klipper håret ditt mot betaling. Etter tre justeringer må man altså gå ut av salongen struttende av ny seltillit på grunn av den nye sveisen. Slik er det hvertfall i min verden. Er det slik i din?