Det finnes mange “menn”. Du har selvfølgelig Lommemannen. I Bergen finnes det også en fyr som kalles Navlemannen, men han gjør noe så uskyldig som å putte fingeren i navlen din om han får sjansen, i motsetning til Lommemannen… Det finnes en butikk som heter Garderobemannen, og i Kristiansand har vi den famøse Tightsmannen. Men i dag, i dag er jeg temmelig sikker på at jeg møtte selveste Bussemannen. For de som ikke er kjent med Bussemannen fra før, så er han en bussjåfør som skiver en blogg, og som også skriver ukentlig om sine erfaringer som bussjåfør i Bergens Tidende. Jeg vet allerede at bussemannen sin faste rute kjøres i bla. Åsane. Dette er jeg obs på hver gang jeg skal ta bussen til Åsane (ærlig talt ikke så ofte), for jeg er veldig nysgjerrig på hvem denne mystiske Bussemannen er.

I dag skulle jeg altså ta bussen. Jeg skulle faktisk ta bussen til Åsane terminal, for der skulle jeg møte en dame. Hva vi skulle videre er fryktelig hemmelig. Neida. Jeg skulle møte en bruker som jeg skal være støttekontakt for. Ikke så spennende for deg, med andre ord.

Men altså. Jeg skulle ta bussen til Åsane terminal, og jeg hadde bestemt meg for å ta en buss som gikk fem over fire. Da hadde jeg sånn passe god tid. Hvis jeg hadde tatt den bussen ville dette innlegget fortsatt slik: Så jeg gikk inn på bussen, stappet busskortet i maskinen og gikk og satt meg. Bussen kjørte til Åsane terminal og jeg møtte dama fra Åsane sosialkontor akkurat når jeg skulle.

Men neida.

Plutselig fant jeg ut at jeg ville ta en buss som gikk enda litt tidligere, for jeg hater, virkelig hater, å ha dårlig tid. Så jeg hoppet på en buss merket: 80 Ekspress Flaktveit (ingen stopp før Gullgruven) i god tro om at denne ville frakte meg nokså direkte til Åsane terminal. For i mitt hode ligger Gullgruven (kjøpesenter, for dere som ikke vet det) litt før Åsane terminal. Jeg tok feil. Gullgruven ligger akkurat litt etter Åsane terminal. Noe jeg innså etter vi hadde kjørt forbi Åsane terminal uten å stoppe. Hmm, tenker jeg. Kanskje bussen skal ta en runde rundt Gullgruven før den kjører opp til terminalen? Nei, det skulle den visst ikke. Bussen fortsetter forbi Gullgruven, forbi Fretex og forbi Ikeas varelager. Og forbi det lengste jeg har vært ut i Åsane; stedet der Sebastians Kamerat Som En Gang Eide En Ilder Som Jeg Fikk Hilse På bor.

Sånn smått bekymret bestemmer jeg meg for å snike meg frem i bussen og rappe til meg en busstabell. Busstabellen forteller meg at det er femten minutter til endestoppet, og klokken min forteller meg at det er femten minutter til jeg skal møte damen fra Åsane sosialkontor, femten minutter i motsatt retning av der bussens endestopp er. Huff da.

Jeg innser at jeg ikke har de helt store valgmulighetene, og bestemmer meg for å sitte på med bussen helt til endestoppet og tilbake igjen i retning terminalen. Når vi kommer til endestoppet forsvinner resten av passasjerene, og jeg sitter igjen helt alene på det aller bakerste setet i bussen. Det er her jeg begynner å fatte mistanke om at dette faktisk er selveste Bussemannen. For hva gjør denne mannen? Jo, han reiser seg opp og begynner å gå bakover i bussen for å sjekke at alle setene er frie for søppel og spisse kanter slik han skrev om i forrige innlegg i BT. Bussemannen må være en av få bussjåfører som er så pliktoppfyllende at defaktisk gjør dette (alle andre bussjåfører som faktisk gjør dette: beklager generealiseringen) så jeg blir med ett temmelig mistenksom. Når han så spør meg med et smil “hvor jeg vil nå da”, så begynner jeg å bli ganske sikker. Jeg forteller at jeg gjerne vil sitte på tilbake igjen mot Åsane terminal, hvorpå han skuffet forteller meg at han ikke skal dit, men at han kan prøve å ordne sånn at vi kommer ganske nærme, hvertfall. Snille, snille bussjåførmann. Bare Bussemannen ville strukket seg så langt for å gjøre alle passasjerene sine fornøyde. Så jeg flytter meg helt frem i bussen, og vi kjører i vei. Ganske snart ser den antatte Bussemannen en møtende buss, og foreslår at hvis han setter meg av på neste stopp så kan jeg ta den møtende bussen helt til Åsane terminal når den ganske snart snur og tar turen tilbake. Snille Bussemann, alltid ute etter å ordne opp. Så jeg hopper av og takker den antatte Bussemannen så mye for hjelpen.

De få minuttene jeg måtte vente på den neste bussen var jeg så heldig at jeg fikk et det velkjente foredraget om “hvor mye bedre alt var før” av en gammel dame som sto og ventet. Heldige meg. Og ja, jeg kom fortsatt for sent til å møte damen fra Åsane sosialkontor. Men det gjorde ikke noe. For jeg har nemlig ganske sannsynligvis muligens møtt selveste Bussemannen. Hvordan ser han ut lurer du på? Vet du hva, det husker jeg ærlig talt ikke.