In other news, det største som har skjedd i det siste er at Knut Jørgen Røed Ødegaard tok på appelsinen min, og jeg har blitt litt ekstra paranoid fordi sola burde begynt med ny solaktivitet for ca. ett år siden, og vi er visst på vei inn i en ny istid.

Åh, hvis du bare var litt høyere, Jon. Hvis du bare var litt høyere.

Det viktigste med caféer er at de har gode sitteplasser og god kaffe. Alt annet kommer i annen rekke.

Café Chaos

Café Chaos har gode sitteplasser. Og god kaffe. God mat har de også. Atmosfæren er hyggelig og interiøret kaotisk og litt krampeaktig uanstrengt, noe som kanskje er naturlig når den ligger så nærme samfunnsvitenskapelig fakultet. Inneklimaet er kanskje en smule klamt når det regner. Personalet er stort sett upåklagelig, og man trenger bare gå halvveis opp til/ned fra Nygårdshøyden for å komme dit. Et overkommelig kompromiss for dem som ikke kan fordra alle bakkene i Bergen. Som meg.

Kaffemisjonen

Første gang jeg gikk forbi Kaffemisjonen trodde jeg det var en av Frelsesarméens nye påfunn, men Kaffemisjonen er bare en vanlig café som spesialiserer seg på kaffe, ikke kristendom. Da jeg fikk servert min svarte kaffe, fikk jeg beskjed om at den var “fra Kenya med en syrlig smak”. Personlig ville jeg vært mer imponert om kaffen var fra Norge. Det er jo i Kenya og omegn omtrent all kaffe produseres. Med andre ord ikke noe å gjøre noe stort poeng av. Den syrlige smaken merket jeg ikke mye til, jeg syns heller den var en smule svak og ganske rund i smaken. Det sier kanskje mer om hvor mye kaffepulver jeg bruker i kaffen min for å holde meg opplagt enn om smaken til kaffen til Kaffemisjonen. Uansett var kaffen god. Men ikke særlig syrlig. (Syntes jeg). Interiøret er av typen “stilrent”, med tilhørende ubehagelige sitteplasser.

Synd, for kaffen var jo god.

“Hei, det var jo smart!”

Dette tenker jeg, idet jeg oppdager Iduns nyeste produkt i butikkhylla: Idun bernaisesaus “rett på maten”. Mang en gang har jeg laget en hel pose bernaisesaus uten at jeg trenger halve engang. Endelig har Idun gitt meg produktet jeg ikke visste jeg ville ha!

Men vent litt.

Er produktet praktisk? Ja. Man slipper å lage sausen (tidbesparende og mindre oppvask), og kan helt enkelt varme den i mikroen i en kopp eller direkte på maten. Den kommer i en praktisk spruteflaske, og er holdbar 3 uker etter åpning. Størrelse? Akkurat passe.

Smaken? Grusom. Det smakte rett og slett bernaisesaus tilsatt sure sokker. Eller sure sokker tilsatt bernaisesaus.

Så neste gang du står i butikken og ser saus på flaske, og tenker “hei, det var jo smart!”; tenk på dette innlegget. Tenk på sure sokker. Og snu deg og gå din vei.

Rett på maten? Rett i søpla.

I går traff jeg veggen. Bokstavelig talt.

Jeg skulle gå inn fra terrassen, og gikk SMACK rett i glassveggen i stedet for gjennom døråpningen. Brilliant.

I dag har jeg et lite horn på høyre siden av pannen.

Du har kanskje tenkt litt på hvilke normer som gjelder i samtale med andre. Du har antageligvis ikke tenkt så veldig mye på hvilke normer som gjelder hos frisøren. Og du har helt sikkert ikke tenkt på hva disse normene har til felles.

Det har jeg.

Samtaler og frisørsituasjoner har nemlig noe til felles. Noe jeg velger å kalle tregangersregelen.

Jeg har en venn. La oss kalle ham Håvard. Håvard er fra Ulsteinvik, og det er ikke jeg. Dette fører til at jeg 90% av tiden har store problemer med å forstå hva Håvard sier, noe som fører til mye nikking og smiling når Håvard snakker til meg. Noen ganger ser jeg på Håvards ansikt og kroppsspråk at han prøver å formidle meg noe viktig, og da legger jeg gjerne litt ekstra innsats i å prøve å forstå hva han sier. Det vil si at jeg sier “hæ?” når de dialektiske krumspringene blir for store. La oss nå ta en liten pause fra Håvard.

Jeg har en fast frisørsalong. Det er en frisørsalong der jeg vet hva jeg får. Jeg blir aldri hundre prosent fornøyd, men jeg blir aldri skikkelig misfornøyd heller. Sjansene for å bli skikkelig fornøyd med en hårklipp er relativt små, så jeg velger å holde meg til det trygge, og heller være relativt fornøyd. Ettersom jeg har blitt litt mer voksen har jeg blitt flinkere til å si i fra til frisøren når det er noe med frisyren min jeg ikke liker. “Litt mer her, kanskje” og “litt skråere sånn, muligens, liksom”.

Her en dag kom jeg på at samtalene med Håvard og situasjonen hos frisøren har noe til felles. Det er her tregangersregelen kommer inn. Når man er i samtale med andre går det an å si “hæ?” tre ganger etter hverandre uten at det blir for flaut. I slike situasjoner må man gjøre en vurdering. Det er nemlig kritisk at man da etter tredje hæ-et skjønner hva den andre personen sier, hvis ikke blir det veldig dumt å bare nikke og smile. Etter det andre hæ-et må man derfor gjøre en vurdering om hvor stor sjanse man har for å skjønner hva den andre mener etter det tredje hæ-et. Hvis sjansene er realtivt små er det best å bare nikke og smile med en gang. Våger man seg ut på det tredje hæ-et så må man få med seg hva den andre sier, eller så må man begynne med en lengre forklaring om hvor utrolig dårlig man er til å forstå fremmende dialekter, “det ække deg, det er meg” og så videre.

Så hvordan fungerer tregangersregelen hos frisøren? Jo, man har bare muligheten til å foreslå forandringer på frisyren inntil tre ganger. Også her må man gjøre en vurdering den andre gangen. Hvis det er relativt små sjanser for at man blir skikkelig fornøyd etter tre justeringer så må man gi seg etter to, og vise at man syns frisyren er “grei”. Etter tre justeringer er det ikke mulig å være middels fornøyd lenger, uten at mantydelig utviser misnøye med frisørens kompetanse, og det er en norm man ikke bryter. Man sier ikke at svigermor lager vond middag, og man viser ikke at man er noe mindre enn takknemlig for at frisøren klipper håret ditt mot betaling. Etter tre justeringer må man altså gå ut av salongen struttende av ny seltillit på grunn av den nye sveisen. Slik er det hvertfall i min verden. Er det slik i din?

Kosedyret jeg aldri visste jeg ønsket meg, en hjernecelle! Jeg ville definitivt kalt den Nevronius. “Giant Plush Microbes” kan kjøpes på thinkgeek.com. Du kan utstyre barnet ditt (eller deg selv) med plysjutgaver av malaria, hjerteorm, magesår, hvit blodcelle, kyssesyken og andre herligheter.

Husker dere posten der jeg sa at jeg bare ville henge rundt i sommer? Vel, drømmen er kanskje ikke så langt unna. I morgen reiser jeg med Ellen og Maria til herlige Chios i Hellas. Jeg tar med dykkermaske, snorkel og svømmeføtter. Og hengekøye?

Kjære lesere. Har dere ikke forlatt meg ennå? Det er over en måned siden mitt siste blogginnlegg, og fortsatt har jeg jevnt over 20-30 unike besøkende hver dag. Noen vil kanskje fnyse av usle 20-30 besøkende hver dag, men jeg må si meg rimelig fornøyd. Hvis du leser dette kan du nok titulere deg med å være medlem av Hilderbloggens harde kjerne.

Så hvorfor har det gått så lenge siden siste innlegg? Hvorfor har oppdateringsfrekvensen vært så laber? Jeg kan skylde på sommer og sol. Jeg kan skylde på at jeg har jobbet i den fantastiske Dyreparken, at pappa er på sykehus, at bestefar er på sykehus, at jeg har hatt besøk av en gjeng herlige jenter, at jeg er grusomt lei av designet på bloggen.

Jeg kunne selvfølgelig skrevet om den blå himmelen over meg der jeg ligger på terrassen, og båtene som tøffer forbi. Jeg kunne skrevet om interne morsomheter i Dyreparken, men de havner heller i parkens internavis. Jeg kan skrive om sykehusvegger og en bestefar som har glemt alle de viktige ordene. En stor skiveprolaps og operasjon i morgen. En ulveflokk som streifet fritt i Kristiansand, geitenapping og den manglende evnen til å produsere et nytt design.

Jeg kan faktisk skrive om alle disse tingene. Men ikke i dag. Kanskje i morgen. Og kanskje en annen dag jeg har lyst. Men jeg kommer tilbake. Kanskje snarere enn du tror?

Politiet i Vennesla (den kommunen i Norge med flest tenåringsmødre) går i dag ut på fvn-tv (lokal-tv på Sørlandet) og sier de er bekymret for bruk av såkalt “spice” og er redd for at det skal bli en trend. Samtidig i klippet viser de et armbånd fra nettbutikken der varene er kjøpt, der adressen til nettbutikken står tydelig for alle interesserte. Bra, onkel Politi! Først reklamerer dere for sakene, og så forteller dere folket hvor det kan kjøpes. Ikke dårlig.

Klippet kan sees på fvn-tv sine nettsider.

I går lærte jeg pappa hva ankelsokker er.

- Hvorfor er sokkane dine så korte?
- Det er ankelsokker. De skal være sånn…
- Åh. Æ syns æ så noen sånne veldi små sokkår i klesvasken. Sånn barnesokkår. De ska være sånn, ja. Jaja.

Man kan visst lære gamle hunder nye triks.